Samarbeid lønner seg!

Som foreldre er det mange situasjoner i hverdagen som vi gjerne skulle hatt en bedre løsning på. Har du kanskje en sønn som har problemer med å komme hjem tidsnok til middag? Har du et søskenpar som krangler på badet og aldri kommer seg i seng? Eller har du ei datter som ikke er motivert til å gjøre leksene?

Problemløsning er en metode som kan hjelpe i slike tilfeller. Det å involvere barna i å finne løsninger på felles utfordringer, gir dem en følelse av eierskap og ofte en større motivasjon til å faktisk gjøre det dere blir enige om.

Hvordan du kan gjøre det? En mulighet er å finne et tidspunkt og sted hvor du og barnet/barna kan være i fred og gjøre følgende:

 

1. Fortell hva dine utfordringer i den aktuelle situasjonen er. Fokuser på dine følelser og dine forventninger, men hold det kort.
2. Hør hva barnet/barna føler i disse situasjonene og hva deres ønsker er. Det er ikke greit for barna å skylde på andre eller deg, kun snakk om hva de opplever og forventer
3. Gjør en felles idemyldring – skriv ned alle mulige løsninger, uansett hvor sprø de er. Det kan være nyttig hvis du begynner med et par punkter først for å få barnet på gli.
4. Gå igjennom ideene sammen og velg de dere kan bli enige om.
5. Følg opp de mulige løsningene.

 

Det er mange som opplever lekser som en kilde til mye negativt i familien. Barna er gjerne slitne etter en lang dag på skolen, og vil helst bare leke med venner, spille, dra på trening eller slappe av i stedet for å begynne med leksene. På den annen side er det nødvendig med noe lekser slik at de får repetert det de har lært i løpet av skoledagen.

Nedenfor følger en historie. Den tar for seg en gutt som sliter med lekser og viser hvordan moren hjalp han ved å bruke punktene ovenfor. Hun gikk på kurset «Hvordan snakke så barn lytter» og luftet sine bekymringer om sønnens aversjon mot lekser til de andre kursdeltagerne:

 

«Arne begynte i sjette klasse i år. Det gikk greit det første halvåret, men så begynte pila å peke nedover. Han føler nå at han får så mye lekser, og han bruker så lang tid på det at han rett og slett har gitt opp. Han har problemer med å skrive for hånd, det er en lang, krevende prosess for ham, og vi har store krangler om det hver kveld.

Han har måttet slutte å besøke lekekamerater, siden han ikke rekker å gjøre leksene først, og jeg vet at han ikke kommer til å gjøre dem etterpå. Han får ikke lov til spille Xbox eller se på tv. Jeg har mast og mast på ham til jeg har fått dårlig samvittighet, og jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre. I går kveld fulgte jeg etter ham opp til annen etasje mens jeg sa. «Arne, du er nødt til å gjøre skriveleksen. Den er kjempeviktig!» Arne snappet arket ut av hånden min og sa: «Nei, - det -  må -  jeg  - ikke!» Så rev han det i mange biter og kastet bitene ned trappen.

Skolen innkalte meg til et møte med lærerne og rådgiveren. De sa at Arne sto i fare for å falle langt etter i alle fagene, hvis han fortsatte å ikke gjøre leksene. En slik innstilling til lekser kunne medføre store vanskeligheter når han kom på ungdomsskolen. Jeg var for opprørt til å si stort. Jeg sa bare at jeg skulle snakke med ham og melde fra om hva vi kom fram til.»

Alle i gruppa kom med forslag. Kunne man bruke problemløsning? Hva med å akseptere følelser? Ville valg hjelpe? Situasjonen virket for komplisert til å ha en enkel løsning. Vi utforsket alle muligheter. Arnes mor tok mange notater og på kurset uka etter var hun i fyr og flamme:

«Det første jeg bestemte meg for var at jeg måtte forandre holdningen min. I stedet for å hamre på om at han skulle gjøre lekser, måtte jeg lytte mer til sønnen min. Jeg ville slutte med å prøve å overbevise Arne om at lekser er bra for ham eller at det ikke er så vanskelig hvis han bare prøver hardt nok. Jeg sa til meg selv at for en aktiv unge som Arne var det tortur å måtte sette seg ned med lekser etter en lang skoledag, spesielt når han har lærevansker.

Jeg sa at jeg trengte hans hjelp til å løse lekseproblemet. Jeg sa: «Jeg hater at vi må ha denne kampen hver eneste dag. Jeg ender opp med å skrike til deg fordi jeg blir sint og frustrert, og det har jeg ikke lyst til lenger.»

Deretter brukte jeg lang tid på å akseptere følelsene hans, slik vi gjør på kurset. Jeg sa ting som: «Det er et skikkelig dilemma. Du kommer hjem hver dag etter en lang dag på skolen, og så forventes det at du skal sette deg ned og gjøre mer skolearbeid. Det synes du er pyton! Du vil heller se på tv og slappe av, eller løpe rundt, eller spise -- hva som helst annet enn mer skolearbeid. Dessuten ser jeg at du jobber hardt når du har en interessant oppgave. Som det eksperimentet med å teste tyngdekraften på egg. Du brukte jo hele ettermiddagen på det.»

Først virket Arne mistenksom, men etter hvert som jeg fortsatte nikket han og ble entusiastisk. Så sa jeg: «Problemet er at du kan få store problemer senere hvis du ikke gjør noe lekser, og det vil jeg helst unngå. Derfor må vi pønske ut den minst smertefulle måten å komme gjennom dette på. Vi trenger ideer! Hva kan vi prøve som muligens funker?» Jeg tok et ark og skrev «Grusomme lekseideer» øverst.

Jeg begynte med noen ville forslag, for Arne elsker humor. Det er ofte sånn jeg når inn til ham. Derfor skrev jeg: «Si at hunden tisset på det.» Arne sa: «Jepp!» Så foreslo han: «Si at Emily (lillesøsteren) tisset på det!» Jeg skrev det også. Deretter sa han: «Bruk en laserstråle som hvisker ut minnet, så lærerne glemmer at de har gitt lekser.» Jeg la til: «Be om en snøstorm de gangene det er ekstra mye lekser.» Arne sa: «Be om strømbrudd hvis det er for varmt til å snø.»

Jeg tenkte det var på tide med noen litt mer realistiske forslag:

JEG: Begynne på leksene etter at du har fått en snack.

JEG: Gjøre leksene på kjøkkenet mens jeg lager middag

ARNE: Spise is mens jeg gjør lekser. (Han vet at han ikke får lov til å spise is før middag!)

ARNE: Spise tre rosiner etter hver glose jeg pugger.

JEG: Hoppe fem ganger etter fem mattestykker.

ARNE: Gjøre lekser mens jeg ser på tv.

.lEG: Gjøre lekser mens du hører på musikk.

JEG: Gjøre lekser en bestemt tid. Sette stoppeklokka på nedtelling og slutte når tiden er ute.

JEG: Kanskje du kan skrive de lange oppgavene på datamaskinen (Arne sa at det ikke var lov, men jeg sa at vi måtte skrive ned alle ideene vi fikk, så vi satte bare et spørsmålstegn bak.)

Vi så over listen. Arne lo godt av de første ideene og sa; «Jeg tror vi trenger noe litt mer praktisk, mamma.» Derfor strøk jeg dem ut. Jeg strøk også ut forslaget om tv, da det ville bli for forstyrrende. Arne likte ideen om stoppeklokka. Jeg tipper at en av grunnen til at han ikke har lyst til å begynne på leksene er fordi han blir avsporet av så mye, at han ikke får gjort noe annet før han skal legge seg. Skolen sier at det vanlige for en sjetteklassing er å gjøre en time lekser om dagen, så vi bestemte at vi skulle sette klokka på tjue minutter for matte, tjue minutter for engelsk og tjue minutter for lesing, som vi skulle gjøre sammen. Hvis tiden gikk ut før han ble ferdig, ville jeg skrive en melding til læreren hvis han hadde brukt tiden ordentlig. Arne var kjempeglad for denne ideen. Han likte også tanken om å høre på musikk mens han jobbet.

Her er resultatet:

Jeg maser ikke lenger om lekser med det samme han kommer inn døra. Jeg ventet til han har fått en snack. Så sier jeg noe som dette: «Skal du lære deg tjue nye gloser? Det var mye. Har du tre sider med matte? Uæh! Skal du skrive tjue setninger? Hvor mange tror du at du orker? Fem eller syv?» Dette får han til å smile litt.

Når jeg begynner på middagen, roper jeg at han skal komme inn for å gjøre lekser. Han bruker litt tid på å velge ut hvilke sanger han skal høre på iPoden, og finner fram snacksen. Så setter vi i gang nedtellingen. Det hjelper ham å vite at prøvelsene er begrenset, at de vil ta slutt. Ofte overrasker han meg ved å jobbe på overtid for å bli ferdig. «Bare to setninger til, mamma. Jeg klarer det!» Noen ganger gir han seg når klokka ringer, og gjør seg ferdig neste morgen før bussen kommer. Jeg ville aldri trodd det var en god idé å vente med lekser til siste liten, men han jobber forbausende mye bedre etter en god natts søvn.

Men det er ikke alt. Jeg skrev følgende brev til lærerne: «Jeg setter pris på deres støtte, og mannen min og jeg er svært takknemlig for at dere tok dere tid til å diskutere Arnes problemer med oss. Etter møtet hadde vi en lang prat med Arne om hvordan vi kunne forbedre situasjonen. En av tingene vi fant ut er at Arne blir overveldet og motsetter seg lekser delvis fordi han bruker så lang tid på det. Derfor la vi en plan der vi tidsavgrenser leksene, så det ikke blir så overveldende for ham. Vi føler at dette er en god løsning for å få ham tilbake på rett spor. Jeg håper dere vil støtte oss i dette!

I tillegg ønsker vi å la Arne bruke datamaskinen når han har mer enn èn skriftlig oppgave på en gang. Han kan øve på håndskriften på kortere oppgaver som staving og definisjoner. På den måten får vi i pose og sekk: en mer motivert Arne, og jevnlig trening på håndskrift uten drama og tårer.»

Læreren støttet planen helhjertet! Han har aldri vært noe fleksibel overfor Arne før, men måten jeg la det fram på må ha vært vanskelig å motstå. Dette har gjort hverdagen utrolig mer levelig!»

 

Gruppa strålte og applauderte. Det var mye å ta inn på en gang, og kurslederen oppsummerte: «Her er altså den nye strategien når det gjelder lekser»

1. Vær på barnets side. Aksepter barnets følelser!
2. Bruk problemløsning. Vurder alle muligheter.
3. Vær barnets talsmann. Kommuniser med læreren når leksebyrden blir overveldende. Ikke vær opptatt av hvordan andre barn takler det ha fokus på ditt eget og hans/hennes mestringsevne.

Håper dette kan være til motivasjon for dere som har utfordringer på leksefronten i hjemmet. Jeg ønsker dere masse lykke til!

 

Ønsker du å bli tryggere i foreldrerollen? Vil du ha hjelp til å få et nærere forhold til barna dine med bedre kommunikasjon?

For mer informasjon om kurset "Hvordan snakke så barn lytter", klikk her.

Barnepraten har også oppstart av nytt kurs: "Søsken uten rivalisering". For mer informasjon klikk her.

Vil du delta på kurs? Klikk her for påmelding.