"Det var ikke jeg som tok sjokoladen!" - Hva gjør vi når barna lyver?

Vi skulle ha besøk og jeg hadde blant annet kjøpt noen litt eksklusive sjokolader som jeg skulle servere.

Barna vet veldig godt at de ikke skal ta noe uten å spørre, men da jeg kom hjem så jeg sønnen med sjokolade rundt munnen.

Jeg spurte: «Har du tatt sjokoladen som lå på benken?», men han sa: «Nei! Jeg har ikke tatt noen ting!».

«Du vet at du må fortelle sannheten. Vi vil ikke ha en løgner i familien!» «Jammen, jeg har jo ikke tatt noe sjokolade!».  Han ble veldig opprørt, men nektet fremdeles å innrømme det.

Jeg blir veldig opprørt når noen lyver og sa derfor: «Du vet at her i huset aksepterer vi ikke løgn. Du får gå opp på rommet ditt etter middag, uten dessert, og tenke over hva du har gjort!»

Det er rart hvordan vi til en viss grad aksepterer at barn både biter, sparker, roper i biblioteket og tegner på veggen. Dette vet vi er noenlunde normalt, og vi bekymrer oss ikke for at de skal bli brutale, kriminelle voksne av den grunn, men når barnet vårt lyver, er det noe helt annet. 

Det virker som om det går dypere, og rokker ved det moralske i oss. Vi blir redde for at vi ikke har klart å oppdra barnet vårt på en moralsk korrekt måte. Det som kan være godt å vite, er at barn som lyver er helt normalt.

Faktisk viser forskning at det å kunne lyve er en stor milepæl i et barns kognitive utvikling! Barn lyver gjerne av flere forskjellige årsaker:

Når de er flaue: «Det var ikke jeg som tisset på meg!»

Når de ønsker å få viljen sin: «Jeg fikk ikke en is!»

Når de vil unngå å møte sinnet til en forelder: «Det var ikke jeg som kastet ballen og knuste vinduet!»

Som regel er løgnen rett og slett et ønske.   Selv om det er normalt at barn eksperimenterer med sannheten, er det viktig for oss foreldre å vise barna hva som er forskjellen mellom en løgn og en sannhet, og hvorfor de stort sett bør velge det siste.

Utfordringen vår er å unngå å anklage barnet og kalle det en løgner.

Hvis du for eksempel hører knust glass, går inn og ser din sønn stående midt i stua, stirrende på det knuste stuevinduet, er det ikke nødvendig å si: «Var det du som knuste det vinduet? Sparket du ball i stua, selv om du veldig godt vet at det er strengt forbudt?»

Det vil nemlig lede til en strøm av benektelser: «Nei, det gjorde jeg ikke.»

«Jo, det gjorde du, og nå lyver du til meg!» «Nei, det gjør jeg IKKE!»

«Jeg blir nødt til å straffe deg hvis du ikke forteller sannheten!» «Det var ikke meg, det var hunden!»

«Kutt ut, det der er ikke en god løgn en gang. Hunder knuser ikke vinduer.»  

Så hva skal vi gjøre i stedet? Hva kan vi si som kan være nyttig?

I stedet for å anklage og forhøre – beskriv det åpenbare. 

Hvis han hadde protestert, skulle jeg ikke kalt han en løgner, men i stedet akseptert følelsen som var årsaken til løgnen.

Deretter kunne jeg fortalt han hva jeg føler.

Så er det viktig å legge en plan for fremtiden, både hva barnet kan gjøre, men også lage en plan for deg selv til neste gang. .

Gjør det lettere for barnet å være ærlig – tilpasse dine forventninger og tilpass omgivelsene.

Hvis mulig, hjelp barnet til å gjøre opp for seg.  Det er da læringen kommer skikkelig frem. Alltid ha fokus på hvordan barnet kan rydde opp etter seg. Da vil barnet kunne ha god samvittighet for at h*n har gjort alt for å gjøre ting bra igjen, og kan da legge situasjonen helt bak seg.

Det er mange som mener at løgner bør ha en konsekvens for at barna skal lære å ikke gjøre det igjen. Det mente jeg også før, men det vil i de fleste tilfeller faktisk være ineffektivt.

Som jeg nevnte i begynnelsen av innlegget, er det å lyve en helt naturlig del av et barns utvikling. Å straffe dem for det vil være det samme som å straffe dem for å bæsje i bleia! Det å lyve er helt naturlig, men vi ønsker å hjelpe dem til å komme så raskt som mulig til det neste nivået ved å bruke denne måten å kommunisere på.

Får vi dette til, vil barna våre lære at sannhet lønner seg, de vil lære hvordan de kan legge en plan for å kontrollere sine lyster og de vil lære hvordan de kan gjøre opp for seg.

Derfor, ved å kommunisere som i punktene i eksempelet ovenfor, guider vi barna våre til å bli ærlige og fornuftige individer, i stedet for å kalle dem løgnere!

Dr. Hain Ginott, sa noe klokt: «Det tar tid å lære seg en ny måte å snakke på. De er nesten som å lære seg et nytt språk. Du vil alltid snakke med litt aksent, men barna dine vil ha dette som morsmål.»

Som alt annet må nok denne metoden også trenes litt på før vi klarer å få det til å bli en naturlig måte å kommunisere på for oss. Håper dette var nyttig for deg, og jeg ønsker deg lykke til med jobben å få ærlige barn. 

Løgn trigger ofte sinnet vårt. Det gjorde det i alle fall hos meg. Dessverre kun en av mange triggere for meg. Andre kunne være at barna ikke hørte på meg, at lekene fremdeles lå slengt utover selvom vi hadde avtalt at rommet skulle ryddes osv, osv... 

Hvis dette høres kjent ut og du ønsker tips om hvordan du kan få kontroll over irritasjonen din, kan du få gratis tilgang til de 4 stegene jeg tok for å gå fra å være en sinnamamma til å bli en gladmamma! 

Klikk her for å få tilgang til de 4 stegene til å bli en gladmamma igjen!