Søskenkjærlighet - eller?!

“MAMMA! Han slo meg!" "Jeg sier det til pappa! PAPPAAA!” "MAMMAAAA ... Hun er slem mot meg!!"

Jeg regner med at dette er kjente lyder for alle som har mer enn ett barn. Joda, vi har de lykkelige øyeblikkene når de finner opp et spill og leker harmonisk sammen. Men la oss innse det, disse øyeblikkene kan virke få og sjeldne.

Jeg har en 3 år yngre bror, og jeg må innrømme at det var mange konflikter mellom oss da vi bodde hjemme. Han pleide blant annet å snike seg inn på rommet mitt for å stjele lørdagsgodteriet jeg hadde spart. Jeg husker godt den ettermiddagen vi kranglet på kjøkkenet mens han skulle steke egg og plutselig var det rått egg over hele den nye, rosa genseren min...  Han hadde en egen evne til å trykke på de riktige knappene slik at temperamentet mitt gikk i taket. Det var det som skjedde en gang da vi sloss i gangen. Vi var fremdeles så små at jeg hadde det fysiske overtaket, noe som forsvant etterhvert... Jeg var så sint at jeg nesten ikke visste hva jeg skulle gjøre, satt over skrevs på brystet hans med hendene rundt halsen og klemte til..

Ah, søskenkjærlighet.

Men hvordan håndterer vi som foreldre det? Foreldre kan bli SPRØ av å høre på kjeklingen mellom søsken dag ut og dag inn. Etter å ha blitt kjent med "Hvordan snakke så barna lytter" metodene, har jeg lært meg noen gode ferdigheter som stort sett har fungert bra for meg. Ingenting virker hele tiden, men det er flott å ha noen strategier å prøve ut. Her er 5 ferdigheter jeg har brukt, og jeg gir dem en suksessrate på 75%  ...

 

1. Prøv å ikke bli involvert. Jeg synes dette er noe av det vanskeligste. Mange foreldre forteller meg: "Men jeg kan ikke stå og lytte til det!», og jeg har full forståelse for det. Men prøv! Gå et annet sted, hvis du trenger det. Men husk, meningen er ikke å ignorere farlige situasjoner eller tillate uakseptabel oppførsel. Jeg mener de hverdagslige småkranglene, den evige mølla av "Det er min tur!" og "Han tok leketøyet mitt...

 

2. For å følge opp punkt 1, ikke gi råd eller ta side. Når barna mine kommer til meg med historier som i punkt 1, lytter jeg, sier 'Å' og kanskje 'Hmmm ... høres ut som om dere har et problem'. Selvfølgelig er det ikke dette svaret de håper på, men det gir dem ikke annet valg enn å finne ut en løsning selv! Jeg har ofte overhørt både ropingen og argumenteringen som skjer i den prosessen, men utrolig nok - jeg har også hørt forhandlingene!! Mange ganger finner de løsningen selv – uten at jeg har blandet meg inn. Behagelig for meg og en god erfaring å ta med seg videre for barna...

 

3. Hvis ett av barna er fysisk ovenfor den andre, gi oppmerksomheten til "offeret" først. Vi har ofte fokuset på den personen som utfører ugjerningen for å levere en skikkelig reprimande. Poenget er at da får de oppmerksomhet (og det er mange som gjerne tar til takke med negativ oppmerksomhet). Det er mulig å gi en reprimande samtidig som man gir oppmerksomhet til "offeret" ved f.eks å beskrive: "Oj! Beinet ditt ble truffet av søsteren din! Det må ha gjort vondt! Hun fulgte ikke regelen om at søsken ikke er til å slå eller sparke på!" Selvfølgelig må dette sies i nærheten av den skyldige, og i et passende volum, slik at meldingen blir hørt. Ved å gjøre dette a) beskriver du problemet, b) anerkjenner følelsene og c) legger vekt på forventningen om at søsken ikke er til å slå eller sparke på. Tre nyttige ting på en gang.

 

4. Ingen tidligere oppførsel tillatt! Bare fordi barnet ditt slo søsteren eller broren sin i går betyr ikke at vi forventer at de vil gjøre det igjen. Uttalelser som "Du slår ALLTID søsteren din!" Eller "Jeg kan ikke tro at du hakker på broren din IGJEN!" kan medføre at barna får utdelt en rolle. Problemet med roller er at barna begynner å oppfylle dem.... «Hvis mamma og pappa tror jeg er en mobber, kan jeg like gjerne være en mobber. Det er derfor viktig at vi behandler hver situasjon som den kommer - separat og med friske øyne og ører.

 

5. Ros. Når du er vitne til en godhet mellom søsken - beskriv det! "Du la merke til at din søster hostet og gav henne et glass vann - så omtenktsomt!" Å forholde seg positiv vil forhindre at handlinger og atferd beveger seg inn i det negative.

 

Jeg sier ikke at det er enkelt. Selv har jeg kun to barn og de gjør meg gal til tider! Men å styrte inn for å styre hver eneste situasjon hjelper ikke barna med å bygge sin uavhengighet og motstandskraft.

Ja, det er ubehagelig å høre på kranglene. Ja, vi vil at barna våre skal være gode venner. MEN hvis problemet ikke har direkte tilknytning til deg - ta et skritt tilbake. Observer. Noen ganger ... bare noen ganger ... kan de finne ut av det på egen hånd. Det er ikke sikkert at det blir løst slik du ville gjort det, men det er ikke ditt forhold som blir testet ... det er deres - og vi trenger å se på våre barn som personer som er kapable til å sortere ut sine egne problemer.

 

Vil du ha hjelp til å lære disse metodene bedre?

Barnepraten har oppstart av nytt kurs i: "Søsken uten rivalisering" i uke 12. Klikk her for påmelding.