Fra trigget til tilfreds
Jeg vokste opp på 70-80 tallet med en autoritær oppdragelse som var vanlig på den tiden. Med en far i militæret var det ofte kritikk, anklager, trusler og straff. Det ble slik at vi barna i enhver situasjon forventet kritikk, og mens ros fra pappa var sjelden vare. Dette har gitt meg endel negative konsekvenser, som f.eks et veldig lavt selvbilde. Noe jeg ikke ønsker at barna mine skal oppleve.
Men som voksen forstår jeg nå at pappa ikke visste noen annen måte å gjøre det på. Han hadde også vokst opp slik, og hans far sa «Du må ikke rose barna, de kan jo bli bortskjemt!» Så jeg vet nå at pappa ville bare alt godt for oss barna, men med de verktøyene han hadde.
Så fikk jeg min egen fantastiske familie, og jeg ble en travel mamma - en typisk «flink pike»
Med tunge lederstillinger i oljebransjen, og verv som leder i samarbeidsutvalget i barnehagen, klassekontakt, gjerne i begge barnas klasser samtidig, med i FAU, og selvfølgelig hadde kontroll på dugnader, hverdagslogistikken, kakebaking, loddsalg etc, var det en travel hverdag. Du vet sikkert hvordan det er.
Samtidig tok jeg med meg alle verktøyene fra barndommen: Anklager, kjefting, kritikk, trusler, straff -
- og jeg gav min nydelige datter hennes første husarrest som 2 åring, og vet du hvorfor? Fordi jeg visste at for datteren min, som er ei veldig sosial jente, ville det svi.
Nå vet jeg heldigvis at husarrest ikke virker, men på den tiden visste jeg ikke noe annet. Det var de verktøyene jeg hadde.
Jeg følte hun var sååå krevende! Det var som å møte meg selv i speilet hver dag - like temperamentsfull, like sta og like kontrollfrik. Alt ble drama! Selv for sånne filleting som at jeg hadde lagt frem feil bukse, eller at hun måtte drikke av feil kopp.
Det trigget meg noe så inn i granskauen, og det ble MYE konflikter. Konflikter som jeg håndterte med de verktøyene jeg hadde fra barndommen min - jeg kritiserte og maste. Jeg kjeftet og truet. Og jeg straffet med å fjerne skjerm og å gi husarrest.
Jeg følte at spesielt datteren min trykket på knappene mine med vilje, følte at jeg ikke ble hørt, og at det jeg sa ikke betød noen ting. Jeg opplevde at barna ikke hadde respekt for meg i det hele tatt.
Det gjorde at jeg følte meg maktesløs og mislykket
Jeg som alltid har vært vant til å mestre det meste jeg prøvde på. Jeg er jo en typisk “flink pike” som stort sett har gjort det bra i livet, så hvorfor fikk jeg ikke til å være den mammaen jeg ville bli? Alle andre fikk det jo til, så hva var det som var galt med meg?
Før vi fikk barn, så jeg for meg at jeg skulle være en uendelig tålmodig, glad og humoristisk mamma, med gode regler og systemer for å ha forutsigbare hverdager. Jeg skulle være den de kunne komme til med alle deres utfordringer og rett og slett være et godt forbilde for barna mine på alle måter.
Jeg måtte til slutt innse at jeg i stedet var blitt en “sinnamamma”. Jeg klarte ikke å kontrollere min egen irritasjon og eksploderte i stedet foran barna mine, mens jeg brukte ord som traff hardt og gjorde at de følte seg små.
Det var vondt. Jeg skammet meg og kjente at de trakk seg unna meg når de merket irritasjonen min komme og delte mindre og mindre med meg. Det endte med at jeg gikk rundt med konstant dårlig samvittighet for hvordan jeg oppførte meg overfor barna mine.
Men det å ha mer fokus på jobben enn på familien fikk konsekvenser. Jeg husker blant annet flere kvelder hvor jeg satt og leste for sønnen min og var så sliten at jeg holdt på å sovne. Plutselig kunne jeg høre meg selv snakke jobb - midt i Harry Potter.
Endelig, da barna mine var blitt 9 og 12 år var det nok. Jeg ville ikke være en sinnamamma mer, og jeg begynte å innse at hvis jeg skulle endre meg, måtte jeg ta tak i meg selv. Ingen andre!
Jeg innså at jeg bare trengte å gjøre det samme som jeg gjorde på jobben. For når jeg kjenner at det er noe jeg ikke kan på jobben, da søker jeg hjelp. Jeg tar et kurs, etterutdanning eller får meg en veileder eller mentor. Blir student igjen. Hvorfor hadde jeg ikke innsett før at det var akkurat det samme hvis jeg skulle bli den mammaen jeg ville være?
Da jeg endelig gjorde det, forandret alt seg.
- Jeg endret måten jeg så på barna mine, og det gjorde at min velvilje overfor dem økte markant.
- Jeg fant verktøy som gjorde at jeg fikk mer kontroll på irritasjonen og sinnet mitt som gjør at jeg nå sjelden eksploderer foran barna mine.
- Jeg lærte meg ord som er bygget på respekt og som hele veien hjelper meg til å bygge større nærhet, mer samarbeidsvilje og de gode relasjonene med barna mine.
Fra å krangle høylytt med datteren, stå og rope og hyle til hverandre mellom etasjene, flere ganger om dagen, skjer det nå kanskje 1 gang i uka! Jeg har så mye større nærhet med dem, og får bamseklemmer hver eneste dag. Vi har rett og slett en gjensidig respekt for hverandre, og jeg har endelig blitt den mammaen jeg vil være!
For bare 4 år siden hadde jeg aldri trodd at det kunne være mulig.
Etter dette har jeg tatt pedagogikk og har jobbet noen år som lærer. Jeg har også veiledet, holdt kurs og foredrag om respektfull kommunikasjon for flere tusen foreldre, lærere, barnehageansatte og andre som har med barn å gjøre.
Hvis du kjenner deg igjen i historien min, skal du vite at det er mulig for deg også. Du er ingen dårlig mamma eller pappa. Du har bare noen dårlige vaner, og de kan du endre!
Søk hjelp, finn et kurs, en veileder, et eller annet som kan hjelpe deg til å bli den forelderen du ønsker å være!
Hvis du tenker at jeg kan hjelpe deg, ta kontakt med meg. Jeg er her og vil gjerne hjelpe deg.
Send meg en e-post til siw@barnepraten.no