Jeg er mor til to flotte tenåringer, bor med mann og barn i Sandnes, utdannet siv.ing og jobbet i oljebransjen i 18 år. Tok deretter pedagogikk og begynte som lærer i barneskole og VGS, parallelt med at jeg startet opp firmaet mitt Barnepraten.

Men tilbake til min to år gamle datter. Var hun ikke søt? Legg merke til avisa som hun holder opp-ned :)

Jeg husker ikke hva hun hadde gjort for å få den første husarresten, men sannsynligvis var det en situasjon hvor jeg opplevde at jeg ikke ble hørt.

Det å ikke bli hørt er helt klart min største trigger. Kanskje du også kjenner deg igjen?

Når jeg i tillegg følte at hun ikke hørte meg med vilje, da visste jeg ikke hva annet jeg kunne gjøre.

Det eneste jeg visste var at husarrest var det som ville svi mest for henne, fordi hun er en så utrolig sosial person, og det måtte jo litt smerte til for at hun skulle forstå at hun hadde gjort noe galt!

Ikke sant? 

Det trodde i alle fall jeg.

Men det var jo ikke bare husarrest jeg brukte. 😅

I min egen barndom hadde jeg lært flere måter å få barn til å høre. Med en typisk oppdragelse på 70-80 tallet lærte jeg å bruke anklager, kritikk, kjefting, trusler og straff, som å ta vekk skjermen, ikke få godteri etc.,

Jeg eksploderte foran henne hver dag og brølte ord som:

«Hvorfor lærer du ALDRI!! Jeg har jo sagt dette til deg minst tusen ganger før! Du gjør meg såå sliten. Alltid må du glemme alt. Jeg orker ikke mer!!»

Til slutt måtte jeg innrømme at jeg var blitt en sinnamamma.  😞

En mamma jeg absolutt ikke hadde lyst til å være. Jeg forstod jo at denne måten å oppdra barn på ikke var bra, men jeg kunne ikke noe annet.

Tenk om folk hadde visste dette?!  Visste hvor maktesløs jeg var på hjemmebane?

De trodde jo at jeg hadde kontroll på alt, der jeg satt i en lederstilling med ansvar for 170 ingeniører. 

Samtidig skjønte jeg ingenting.

Hvor i all verden kom denne brølapen fra? Jeg som alltid hadde vært så blid og glad.

Om kvelden lå jeg og skammet meg.

Den dårlige samvittigheten gnagde langt inn i hjerterota

og jeg visste at jeg var verdens verste mamma.

Det er først i de siste årene jeg har forstått hvorfor det alltid har vært datteren min som trigget meg og ikke sønnen.

Utfordringen er at vi to er så like. Vi har mye godt humør, er aktive, med masse energi, men vi er også krevende. Vi er sta, kruttønner som eksploderer for «ingenting», vi forventer at ting skjer med en gang, osv. 

Det å se mine negative sider i henne, trigget meg ekstra mye. Hver eneste dag.

Det var krevende.

Etterhvert kjente jeg at jeg begynte å frykte fremtiden.

Hva om hun ikke vil komme til meg, når hun som tenåring trenger hjelp? 

Hvis jeg var henne, ville IKKE jeg kommet til meg.

Hvorfor skulle jeg spørre om hjelp av en brølape som bare maste og kritiserte?

Det var først da datteren min var 9 år at jeg endelig tok tak i meg selv.

Jeg hadde gått i alle år og håpet at hun skulle endre seg, endelig begynne å høre på meg.

Gjøre de tingene jeg hadde sagt minst 1000 ganger før.

Så slo det meg:

Jeg gikk og ventet på et mirakel!

Jeg gjorde jo det samme hver eneste dag.

Hvordan kunne jeg da forvente at noe skulle forandre seg?

 - og hvordan kunne jeg forvente at datteren min skulle forandre seg, så lenge ikke JEG gjorde det?

Endelig forstod jeg at den eneste måten å endre hverdagen min på,

var hvis JEG endret meg først.

Jeg tok tak i bøkene jeg hittil kun hadde lest, men ikke implementert i hverdagen. Jeg tok kurs basert på boka "How to talk so kids will listen" , prøvde og feilet, helt til jeg fant de tre tingene jeg måtte gjøre:

1. Forandre meg selv og tankesettet mitt

2. Slutte med det som ikke virket

3. Lære meg konkrete metoder bygget på respektfull kommunikasjon

Jeg investerte rett og slett både tid og penger i min egen selvutvikling og byttet ut min gamle oppførsel med en ny.

Det krevde mye tålmodighet, for det tar tid å endre vaner, men det virket!

I dag har jeg en nærhet med begge barna mine som jeg ikke hadde turt å drømme om.

De deler nesten alt med meg, og noe av det beste er at jeg ikke har dårlig samvittighet for hvordan jeg er som mamma lenger!

Ikke tro at jeg alltid gjør alt perfekt. Jeg er fremdeles en kruttønne, men eksploderer kanskje et par ganger i måneden i stedet for hver dag. 

Tenk - jeg kan til og med være sint med god samvittighet!

Bare fordi jeg har byttet ut de ordene som sårer motparten med ord som ikke anklager. Dermed er jeg faktisk et godt forbilde, også når jeg er sint!

Det hadde jeg aldri trodd var mulig.

Men vet du hva?

Jeg må innrømme at av og til har jeg ikke lyst eller ork til å bruke de verktøyene jeg har 😆

– men da er det MITT valg.

Det å faktisk ha et valg har gjort at jeg endelig føler at jeg har kontroll i hverdagen og er trygg i rollen min som mamma.

Og det er nettopp dette jeg så gjerne vil at du skal vite:

Dette er mulig for deg også! 🧡

Det er faktisk enkelt!

Du må bare bestemme deg - og når er tiden bedre for å få en endring enn i dag?  (bortsett fra forrige måned...)

Bli med på kurset "Glad Mamma". Jeg vet du aldri kommer til å angre.

Varm klem, Siw ❤️